Et døgn med tog

Etter å ha opplevd at det tidlige toget jeg og Per-Erik tok kun var 4 minutter forsinket kom jeg tilbake til Nationaltheatret kl 13:40 for å ta 13:45-toget til Drammen. Toget skulle være fremme kl 14:20, noe som gav meg 35 minutter til å rekke tannlegetimen jeg hadde. Da jeg kom ned og sjekket tavlene kunne jeg konstantere at toget allerede var 10 minutter forsinket, så jeg satt meg ned for å vente. Toget kom til anvist tid, og jeg hoppet på.

For en gangs skyld tok jeg et regiontog, noe som var en stor forbedring i komfort. Setene var større og bedre å sitte i, og jeg følte meg ikke like mye i kuvogn som til daglig. Det at vi bare stoppet ved Lysaker og Asker før Drammen var også et pluss. Turen foreløp uten særlig store hendelser, det største som skjedde var at en passasjer litt bortenfor meg begynte å krangle med konduktøren. Passasjeren reagerte (med rette) på at konduktøren mente han måtte betale full billett. Begrunnelsen? "Maskinen klarer ikke å lese kortet ditt, så du må betale", levert i et surt tonefall. Litt mer godvilje fra konduktøren hadde kanskje ført til et bedre resultat, slik det nå ble fremstilt ble passasjeren sur og tverr med det samme. Han nektet, siden han visste månedskortet var gyldig. Konduktøren gav seg til slutt. Da han kom videre til meg merket jeg at det sure tonefallet tydeligvis var et utslag av dialekten og personligheten, og ikke så mye av humøret.

Jeg var fremme i Drammen 10 minutter forsinket. Dermed rakk jeg fint tannlegetimen.

Etter tannlegetimen skulle jeg tilbake til Oslo for et teaterbesøk. Jeg var ferdig 15:35 og småjogget over brua i Drammen for å rekke regiontoget tilbake, slik at jeg kunne dra tilbake til jobben og jobbe inn timene jeg hadde mistet denne dagen først. Jeg rakk toget med god margin, siden det viste seg å være rundt 8 minutter forsinket. Lokaltoget, som tydligvis også var forsinket, stod oppstilt i spor 1. Jeg bestemte meg for å vente, siden jeg hadde fått smak på komforten regiontogene hadde.

Toget kom, og vi kjørte mot Oslo. Utenfor Lier ble vi stående en liten stund, og fikk beskjed om at vi ventet på signal for å kjøre videre og at det nok ikke kom til å ta så lang tid. Dette gjentok seg nok en gang, før vi stoppet et stykke utenfor Lysaker stasjon. Denne gangen var meldingen at nok en kjøreledning hadde falt ned, og at det derfor bare var ett spor. Litt senere kom en ny melding, toget som hadde revet ned kjøreledningen måtte evakueres over i et annet tog. Nå var det altså tog på begge sporene foran oss, og veien var stengt. Føreren visste ikke hvor lang tid det ville ta, men vi måtte nok belage oss på å vente en stund.

Jeg hadde heldigvis en bok med meg og satt meg til for å lese. Og leste. Og leste. Kompisen jeg skulle på teater med ringte og lurte på hvordan planene for kvelden var. Jeg fortalte at jeg satt fast på toget, men at jeg skulle ringe ham når jeg visste noe mer. Så leste jeg litt til. Etter ca en time kom det melding over høyttaleren om at toget foran nå var evakuert, og at det var opp til toglederene hvem som kom til å bli prioritert. 2 tog kjørte forbi oss før det var vår tur. Jeg ringte kompisen min, som var på flytoget fra Gardermoen. Vi avtalte at vi skulle møtes i sentrum. Jeg begynte å bli urolig for at jeg ikke engang skulle rekke å hente bilettene før fristen gikk ut på teatret. Jobbingen jeg hadde planlagt kan jeg bare glemme, og forsinkelsen koster meg altså arbeidsfortjeneste.

På vei innover stod vi stille litt her og der, men kom oss ganske greit fremover. Kollegaen jeg pleier å ta tog med sendte meg en frustrert melding som jeg fikk i det vi kjørte ut fra Lysaker stasjon. Det viste seg at hun stod fast på Lysaker hun også, i et tog som hadde ventet i 100 minutter allerede. Senere får jeg vite at hun ble 2 timer forsinket.

Da toget ankommer Nationaltheatret er jeg 80 minutter forsinket. Heldigvis rakk jeg å hente teaterbilettene.

Etter teaterturen tok jeg 22:19-toget hjem. Det var faktisk i rute. Det samme var 6:13-toget i dag tidlig og 19:17-toget hjemover. Kanskje det begynner å ordne seg nå? Det er lov å håpe.